Det var ingen ute i den smale gaten så tidlig om morgenen. Bra, jo færre som så henne, jo bedre. Strengt tatt burde hun kommet til fots, ikke på Harme, men hun likte seg bedre på hesteryggen. En hingst på størrelse med et redskapsskur, raggete og med ondskapsfulle øyne, det hadde sine bruksområder. Spesielt når alle trodde de kunne herse med henne, bare fordi hun manglet rustning og stygge arr i ansiktet. Arrene på innsiden kunne ingen se. Men det betydde ingenting, bare hun fikk fingrene i sverdet. Ikke at hun hadde penger, eller en plan for den saks skyld. Men hun hadde hingsten, og hun trengte sverdet. For kongen hadde utlyst en belønning, på to saltasker med gull, til den som kunne drepe monsteret hans.
Det var en annen ting hun likte med Harme, han kunne bite på kommando. Egentlig var han tam som en selskapshund, men det var umulig å se på ham, sånn øynene hans glimtet skarpt, og ørene alltid lå bakover i irritasjon. Hun hadde lurt ham med fra den forrige eieren med klapp og sure små epler. Det hadde tatt henne en halv dag å finne en stein som var stor nok til at hun kom seg opp på ryggen hans.
Det røyk allerede fra smia, synd, så fikk hun ikke gleden av å rive smeden ut av senga. Det var ikke det at hun likte å plage folk, hun likte bare enda dårligere å bli plaget selv. Og tanken på å ikke få sverdet, plaget henne, kraftig. Tanken på å ikke få gullet fra Den Mest Ærbødige Kongen, enda mer. Og tanken på at det bodde et monster i kongens hage, på området som hadde tilhørt foreldrene hennes, det plaget henne mest av alt. Så mye at hun ikke fikk sove på nettene.
Det plaget visst kongen også, for han hadde samlet et følge med hardbarkede krigere og sverdmestere. De skulle drepe monsteret for ham. Udyret som hadde flyttet inn i den nye, storslagne hagen ved sommerstedet hans. Men det hadde ikke stått noen ting om at man måtte være del av følget for å motta belønningen.
Ifølge ryktene, hadde monsteret slått seg ned, akkurat der gården til foreldrene hennes hadde stått. Det var før Hans Opphøyde Kongelighet hadde funnet ut at han trengte jorden mer enn naboene.
Tjenerne som hadde overlevd, fortalte hvordan grusomheten selv hadde kommet brasende ut av den bunnløse innsjøen, krafset seg vei gjennom steinmuren og inn i hagen, og der hadde den blitt. Hun grøsset ved tanken på hva slags skapning det var. Visstnok hadde flere av tjenerne dødd av skrekk, da den grov seg et hi mellom englefontenen og de eksotiske frukttrærne.
Nå var det bare monsteret igjen der oppe, og en haug med nysprungede roser. Det klødde i sverdarmen hennes etter å kappe hodet av det, laste gullet fra Hans Æreverdig Kongelighet opp på Harme, enda en fordel med en enorm hingst, og… og…, nei, lenger enn det ville hun ikke tenkte ennå, det gjensto å overleve.
Hun steg ned, så seg raskt rundt. Døren til smien var tung, og varmen slo mot henne. En spinkel unggutt, yngre enn henne, veik, kikket opp fra blåsebelgen han sto og svettet ved. I det hun var innenfor fikk hun øye på sverdet, kortere enn det de andre krigerne brukte, plass til dobbeltgrep, og så skarpt og sinna at hun hadde visst fra første øyeblikk hva det skulle hete; Smerte.
Hun nikket mot det. “Jeg er her for å hente sverdet mitt.”
Guttungen nølte.
“Ta det ned til meg.”
Han skyndte seg bort, løftet det ned med ærbødige bevegelser.
“Og slira.”
Han stakk sverdet i slira, og rakte henne det. Hun spente det fast rundt livet. Vekten fikk henne til å føle seg et hode høyere.
“Jeg skal hente smeden, så kan du betale.”
“Ikke nødvendig.” Hun snudde på hælene, “hils ham heller fra kongen og takk ham for sverdet som skal drepe monsteret hans.”
Det tok guttevalpen et par sekunder å hente seg inn, så kom han på hva smeden kom til å si, hvis han lot mesterlige sverd stjeles av småfrekke jentunger, og stormet etter henne. Men hun hadde alt kløvet opp på gjerdet ved siden av Harme. Han grep etter tøylene i det hun landet i salen. Ansiktet hans vrengte seg da Harme satt tennene i den tynne underarmen.
“Jeg kan få ham til å slippe, men da bør du ta et skritt tilbake, for han sparker også.”
Gutten nikket kraftig, og hun ga Harme beskjed om å slippe, før hun mante ham opp i galopp. Like greit å sette kurs mot høylandet med en gang. Det var ikke sikkert kongen ville sette pris på å ha en hestestjelende sverdtyv ute i sitt ærend.
Pissvær. Det regnet og blåste så hun ikke hadde en tørr flekk igjen på kroppen innen kvelden kom. Eneste varme stedet var under den uregjerlige manen til Harme. Regn nådde aldri under den, om noe gjorde det. Hun tvilte på om Smerte ville nådd inn en gang. Hun trakk sverdet og gjorde øvelsene sine med det, til hun ikke lenger var treg og klønete av kulde. Så krøllet hun seg sammen og sov under ullkappen, til mørket nok en gang ble lysegrått og Harme skjøv på henne med håpefull mule.
De neste tre dagene var ikke noe bedre. Men hun våget ikke søke ly og vente til regnet ga seg. Følget med krigere la snart i vei, og hun måtte komme før dem. Ingen fikk maltraktere jorden der foreldrene hennes hadde kjempet sin siste kamp, og tapt. Der blodet deres fortsatt fikk rosene til å blomstre i en rødfarge som ikke fantes noe annet sted. Så fikk det heller være, at hun ikke greide bevege fingrene av kulde. Det var mat igjen i saltaskene, og hun hadde sinnet sitt å varme seg på.
Den femte dagen kom sola, og innen hun var fremme ved hagen, var det som om hun var midt i sommeren. Det duftet honning og melon, bier summet og fargene på blomstene var et oppløftende syn etter alt det grå. Selv fra bakketoppen hun sto på, kunne hun se et enormt, gapende hull innimellom alt det vakre.
Harme kastet på manen og vrinsket skingrende. Noe gråbrunt beveget seg mellom trærne. Det tok tid før hun skjønte at alle de grå mosekledde steinene, som lå strødd mellom frukttrærne, hørte til samme klumpete kropp. Det hun hadde trodd var en stor kolle bak den sønderknuste fontenen, var en rygg. Langsomt løftet monsteret hodet og brølte; steinras og tordenbrak. Gapet var blodrødt, og selv på avstand kunne hun forestille seg stanken av råte og fordervelse. Ai, ai, ai, hun la hånden på Smerte og strammet seg opp.
Ved hjelp av en stor stein, kløv hun opp på den brede ryggen til Harme. Det var en flott dag å innvie Smerte på, og i verste fall, en fin dag å dø på. Det siste var ment som en spøk, men hun likte ikke hvordan tanken satt seg i brystet. Hun rufset til manen til Harme, trakk pusten og løftet Smerte. De satt ned bakken i full galopp. Først da de enorme hovene tråkket på kronblader, ikke søle, senket de farten. Monsteret var oppe på alle fire nå, bredere enn det var høyt, med gule stikkende øyne. Halen sveipet utfordrende over bakken, tornete og deformert, så småbusker og blomster feide mot henne.
Monsteret var så stort at hun knapt så herskapshuset bak det. Og det tok flere sekunder før hun fikk samlet seg nok til å tenke igjen. Hvorfor kom det ikke mot dem? Det ville knuse dem. Men det ble stående og sikle grønngul gørr og stirre på dem, med ett klumpete forbein på hver side av det svarte hullet sitt. En haug med kampesteiner lå strødd foran inngangen. Nei, ikke stein, småmonstre, hun så halene sveipe, akkurat som hos moren. Det var et hi hun voktet, et rede fylt med småmonstre. Det var riktignok den styggeste moren hun noen gang hadde sett, men måten hun lot barna hakke og klore seg oppetter beina, var ikke til å ta feil av.
Hun rygget Harme, til de sto i skjul bak en del av det høye steingjerdet. Hva var det som skapte et monster? At det var stygt? At det forsvarte familien sin? At det drepte for å overleve? Fortapte i tanker, tvinnet hun manen til Harme mellom fingrene. Hun trengte å gjøre noe, trengte å se noen blø. Trengte å slukke brannen inni seg, så hun kunne få sove igjen.
Hun hadde prøvd. Hadde reist langt vekk. Overlevd på småjobber som ramlet ned i fanget hennes, konstant gretten av søvnløse netter og mangel på noen å dele dagene med. Det hadde hjulpet etter at hun stjal Harme, og det kom til å bli enda bedre når Smerte dryppet av blod for første gang. Men det var ikke monsteret bakenfor muren som skulle blø, det var monsteret i drømmene hennes.
Hun rygget Harme noen skritt bakover, og stakk Smerte i sliren. Hvis de fikk tid til å vokse seg store og sinte, kom kongen aldri til å kunne flytte inn igjen, kunne aldri nyte utsikten over den bunnløse sjøen hvor hun hadde lært å svømme, fullstendig uvitende selvfølgelig, om hva som bodde der nede. Sånn måtte det bli.
Harme var lett på fot da hun snudde ham, han kom til å fortsette å være lett på fot, uten vekten av gullet hun galopperte vekk fra. En vemodig tanke. Den plaget henne som en pålitelig følgesvenn de neste tre dagene, til hun nådde leiren med kongens utsendte. Kongen selv var tydeligvis også med, ingen andre trengte en paviljong i fløyel og silke for å få sove på nettene.
Hun satt våken hele natten, med ryggen mot Harmes varme mage, og kvesset Smerte. Så på røyken som steg langsomt mot himmelen, og de små bålene, som slukket, ett etter ett. Snart sov de, eller lå og skalv under teppene sine, prøvde å se for seg hva som ventet dem.
Morgensolen fikk det til å glimte rødt i øynene til hingsten. De var klare.
Hun travet avslappet ned bakken og inn i leiren. Hva var det å være redd for? Hun hadde foreldrene, monsteret og alle de stygge små ungene i ryggen. Noen av krigerne var oppe alt. De ropte etter henne, men hun stoppet ikke før hun var fremme ved kongens spjåkete telt. Lå han og dro seg i de myke teppene sine? Hun ba Harme steile og stampe hovene i bakken så støvet virvlet opp rundt dem.
Forhenget bølget og der var han, Kongeligheten Selv. Han skjøv fløyelen til siden og trådte ut foran dem. Kappen hans hang rett ned i den vindstille morgenen, den hvite pelskanten slepte i støvet. “Hva er dette for bråk? Hvem er du?” Han måtte legge hodet bakover for å se ansiktet hennes. Myste nærsynt og sint opp mot dem.
“Dette er Harme,” hun ga hingsten tegn til å løfte hodet og flekke tenner. “Dette er Smerte,” hun trakk sverdet. Lyden sang gjennom henne. “Og jeg er Hevn.” Hun gliste. “Vi er her for å drepe monsteret.” Og med det satt hun hælene i Harme, som sprang fremover og glefset tak i skulderen til kongen. Hun kjørte Smerte gjennom det silkekledde brystet hans.
Krigerne ropte ut. De hadde ikke bestemt seg for hvor alvorlig skulle de ta den spjælete jentunge i den fillete ullkappen. Nå løp de etter sverdene sine. En prøvde å gripe beinet hennes, men Harme spente bakhoven i magen hans og sendte ham flygende inn i nærmeste telt. Med det sliret hun Smerte, og Harme hoppet over Hans blødende Høyhet, som lå i en tilfredsstillende haug ved hovene hans.
Så fikk hun ikke gull til å bygge opp gården etter foreldrene, gården kongen så elegant hadde tatt til hagen sin. Og nå hadde byen enda et monster å jakte på. La dem jakte. Hun hadde Harme og Smerte. Hun hadde fått hevn, og de fikk aldri henne.