Jeg leste avisartikkelen igjen, stirret på summen som sto i fet skrift. Tre millioner, for tre uker i en hytte i skogen. Det eneste kravet var at man ikke snakket med noen i tre uker, og at man ikke fortalte om hva som skjedde der. Hadde det ikke vært multimillionær August Abrahamsen som utlyste konkurransen, ville jeg trodd det var lureri. Men han var kjent for å gjøre uvanlige ting. Jeg hadde hørt navnet hans i sammenheng med farfar sitt, like etter at farfar forsvant, og det hadde festet seg. Farfar var den i familien som alltid skjønte meg, som fikk meg til å skjønne meg selv.
Å ikke prate med noen på tre uker, det greide jeg lett. Jeg snakket knapt med noen nå heller, hverken på lageret eller på fritiden. Men å aldri fortelle noen om opplevelsen etterpå? Hva var grunnen til det? Fikk August kjøpe tausheten min for tre millioner kroner?
Det sto en ny artikkel om utlysningen neste morgen, men ikke noe om meg. Instruksjonene var korte; veibeskrivelse, en liste over hva jeg trengte å ta med, en påminnelse om at tausheten var helt avgjørende, og en ting til; det kom til å ligge en notatbok på hytta. Jeg skulle skrive ned alt som skjedde i den, og la den ligge igjen når jeg dro hjem.
Tre timer med bil inn i svarteste skogen, uten å se annet tegn til mennesker enn den stadig dårligere veien. Jeg ante ikke at skogen var så dyp. Jeg stoppet for å tisse. Trærne raget høyt, som om de prøvde å stenge meg vekk fra himmelen, skule meg, gjemme meg vekk. Fuktig luft fylte kupéen da jeg satt meg tilbake.
Det første jeg gjorde da jeg parkerte, var å dobbeltsjekke at det var nok bensin på tanken til å kjøre ut igjen. Fornemmelsen av å ha kjørt inn i magen på et enormt vesen, vokste hele tiden, og jeg hadde ingen planer om å bli lenger enn nødvendig.
Hytta var av enkleste sort, og pipa var skeiv og sotete. Døren var ulåst, som beskrevet. Inne var alt i ett rom, og selv om det var midt på dagen, var det halvmørkt, så høye var trærne på utsiden. Hva skulle en av landets rikeste menn med dette her?
Det hadde vært noen der nylig. Vinduskarmene var frie for døde fluer, ved lå pent stablet ved peisen, og en grønn notatbok lå på spisebordet.
Jeg skulle greie å være her i tre uker. Det kom til å gå helt fint, og etterpå kom jeg til å være millionær.
Jeg slang fra meg sekken, satt meg på pinnestolen og åpnet notatboka, tom. Tre millioner, hva skulle jeg bruke de på? En båt kanskje, en jeg kunne sove i. Jeg trakk til meg boka, tok hetta av pennen. Skriv det som skjer, det var eneste instruksjonen. Så jeg skrev om kjøreturen inn. Det ble ikke mer enn en halv side. Jeg skulle til å lukke boka, men bestemte meg for å skrive om trærne også, om hvordan de omtrent vokste seg mørkere og tettere over hodet på meg.
Etter å ha pakket ut klærne og bøkene, bestemte jeg meg for å gå ut, se om jeg kunne bli mer komfortabel med skogen. Ti meter inn mellom trærne, oppdaget jeg at veien tilbake var borte. Et vindkast rusket gjennom den skogen. «Vekk.» Hjertet dunket, som om kroppen min med ett kom på alt den kunne dø av. Jeg kavet meg vei tilbake mellom de laveste greinene, snublet bakover, ut på plassen ved hytta. Med luft på alle kanter, la jeg meg på ryggen i gresset og stirret på himmelen høyet der oppe, til hjertet slo normalt igjen.
Skogen var unaturlig stille hele kvelden. Bodde det ingen fugler her? Når jeg tenkte meg om, hadde jeg ikke sett et eneste dyr heller. Ikke en gang en mygg, bare døde fluer. Var det bare meg og trærne her? Jeg grøsset. Alene i byen var en ting, det var jeg vant til. Den skogen her, derimot.
Mørket tetnet, og noe utenfor krafset oppetter veggene, over taket, mot ytterdøren. Jo mer jeg prøvde å ignorere det, jo høyere ble det. Det var sikkert bare greiner, men til slutt gikk jeg for å låse døren, bare for å bli minnet på at den ikke hadde noen lås. Trengte vel ikke det hvis det ikke var noen levende her ute.
Jeg krøp under dyna, og ble liggende å stirret ut i mørket. Krafsingen ga seg ikke.
Først neste morgen, kom jeg på at ingen trær sto nær nok til å rekke frem til hytteveggen. Jeg skrev det ned i boka og lot som om jeg ikke gruet meg til neste natt.
Jeg sov ikke de tre neste nettene heller, og kveldene, når det mørknet, fylte hodet mitt med hvisking, mer som vage bilder enn som ord, av råtne greiner, dryppende lav og svart mørke. Så jeg sov på formiddagene i stedet. Og skrev i boka på ettermiddagene. Det var ikke noe å skrive om annet enn hva jeg spiste, og hva jeg hørte trærne si. August kom til å tro jeg var gal, men det var ikke en del av betingelsene at jeg skulle fremstå rasjonell og fornuftig. Hva han mente om meg, bekymret meg ikke.
Den fjerde natten orket jeg ikke mer, det luktet så kraftig frykt av sengetøyet at jeg ikke fikk meg til å legge meg i sengen. Isteden tok jeg på meg ulljakken som hang på knaggen ved døren, stakk føttene i et par slagstøvler, trakk pusten dypt og skubbet døren opp med hoften. Det var beksvart, umulig å skjelne noe, men krafsingen stoppet i det jeg gikk ut. Med en hånd på den ru hytteveggen, snuble jeg rundt hele hytta. Ingen greiner rispet meg på kinnet eller lugget meg i håret.
Tilbake ved døren kikket jeg opp. Stjerner blinket på himmelen, gule og grønne, lilla og røde. Jeg sank ned på trammen og fortsatte å stirre på dem. Først da jeg hakket tenner, gikk jeg inn. Det var helt stille ute, da jeg la meg under dyna igjen.
Neste morgen bestemte jeg meg for å gå inn i skogen igjen. Å gjemme seg i hytta gjorde meg frynsete. Jeg markerte veien med brukne greiner, som pekte tilbake mot forrige brukne grein. Det blåste kraftig, men nede på skogbunnen var det like vindstille som alltid.
Det var ingen stemmer i trærne, og det ble raskt kjedelig, og for å gjøre ting verre, startet det å regne. Det var juni, men dråpene var iskalde, og jeg var gjennomvåt innen jeg kom tilbake til hytta.
For å varme meg, bestemte jeg meg for å fyre i peisen. Mellom vedkubbene lå det en lapp. «Ikke hogg eller sank annen ved enn den som er i stabelen utenfor.» Jeg tillot meg ikke å tenke på hva som var grunnen.
Med pledd over skuldrene, skrev jeg i boka mens jeg tinte foran flammene. Klærne dampet fra stolen ved siden av meg. Det var nesten som om jeg hadde selskap. Jeg kjente det på meg da, hvor alene jeg var her ute. Hvis noe skjedde, kom ingen til å få vite det før August kom for å se hva som skjedde.
Det sluttet ikke å blåse den natten. Jeg lå der i dypet av trærne og hørte vinden rusket i trekronene. Det var som om jeg lå under jorda, var en del av røttene. Selv om det virket umulig, må jeg ha sovnet, for røttene begynte å snakke til meg. Eller, jeg begynte å forstå dem, forstå hva som fylte stillheten mellom dem. Forstå hvor levende jorda var, hvor rikt regnvannet var. En følelse av å aldri trenge å bevege meg igjen, bare suge opp næringen og vokse. Av å være forbundet med hele skogen, så enorm at den føltes altoppslukende. Så klar over alt som var der ute, uten å trenge å gjøre noe. Jeg kjente inni meg, den åpne plassen hytta stå på, røttene som å under og som holdt nye spirer fra å gro der. Det var en avtale her et sted, plassen ble holdt av. Men det lille bankende hjertet der inne, var ikke del av avtalen, ikke del av skogen.
Først da jeg våknet skjønte jeg at det var meg selv jeg hadde følt.
Bare å kle seg, og spise, var en enorm mengde bevegelser, etter å ha kjent hvor stille røttene lå, år etter år.
Jeg tok med notatboka og satt meg i gresset inntil hytteveggen. Kroppen sank ned mot jorden, og jeg lå der og levde, helt til ettermiddagssolen forsvant bak tretoppene. Boksidene var krøllete av fukt da jeg gikk inn. Resten av kvelden satt jeg foran peisen, med ullpledd over knærne. Men jeg fyrte ikke opp, jeg spiste ingen ting. Drakk bare litt, før jeg sovnet.
Sånn fortsatte jeg å leve, mens lyset kom og gikk, uten en eneste verbal tanke, bare følelsen av luft og jord og vann. En ettermiddag jeg lå på ryggen på gresset utenfor hytta, fuktig på genserryggen og med lukkede øyne, gikk det et støt gjennom oss. Det var som om vi ble revet opp, hver og en av oss, mistet taket i jorden og braste gjennom oss selv, mens kvistene sprakte og brakk rundt oss. Et drønn, så ble det stille. Ingen trakk pusten.
Jeg satt meg opp og ristet jord ut av håret. Kikket ned på de nakne føttene, sølete og kalde, på hendene, sørgerender under neglene. Hvor lenge hadde jeg ligget der, overbevist at jeg var et tre?
Kroppen var seig og treg da jeg stavret meg inn i hytta. Jeg styrtet et glass med lunket vann, smaken av myr fikk meg til å grine på nesen. Jeg skrubbet hendene og føttene, tok på meg rene klær og pusset tennene.
Så tok jeg en romtemperert øl fra sekspakningen på kjøkkenbenken og åpnet notatboka. Pennen føltes rar i fingrene. Først greide jeg bare krafse noen streker, men sakte husket kroppen min at den var et menneske.
Jeg skrev til fingrene var stive av å holde pennen, prøvde å få mening ut av det som hadde skjedd. Men det ble bare vas, og jeg ble bare mer forvirret, så til slutt lukket jeg boka. August fikk lese det han greide ut av det.
Jeg skrudde på mp3-spilleren og la meg på senga. Skrudde volumet så høyt jeg orket og lukket øynene.
Den var tom for batteri da jeg våknet neste morgen. Desperat etter å holde på følelsen av å være en person, drakk jeg to kopper kaffe, spiste en hel pakke bacon. Før jeg kledde meg og plukket opp øksa ved inngangsdøren. Med øksa over skulderen, marsjerte jeg inn i skogen og prøvde å ignorere svetten som piplet frem i håndflaten.
Jeg tok meg ikke bryet med å merke veien, ville ikke innrømme det, men jeg kunne ikke gå meg vill nå, etter å ha levd med røttene.
Det ble tyngre og tyngre å gå. Greinene tettet seg, festet seg i klærne mine. Til slutt kom jeg ikke lenger. Så fikk det bli her.
Jeg heftet øksa, trakk pusten, løftet den over hodet. Den hektet seg i en grein. Hendene mine kom tomme ned. Jeg rygget bakover, snudde og løp.
Det tok flere dager før jeg våget meg ut på trammen igjen, og da var det fordi jeg hadde fått nok av alt. Jeg småløp bort til bilen og slang meg inn. Hvis jeg kjørte ut nå, skrev noe vås i boka, og kjørte tilbake igjen siste dagen, kunne August umulig vite at jeg hadde vært vekk.
Det var bare en ting, nå som jeg satt der og så på dashbordet. Jeg hadde ikke nok bensin til å kjøre frem og tilbake sånn. Med et sukk, sank jeg tilbake i setet. Jeg satt til det mørknet.
Den natta krafset det verre enn noen gang, det var som om greinene var under senga, i taket på rommet. Da jeg sto opp hadde jeg risper oppetter armene, noen så forsiktige at huden knapt var hvit, andre så dype at bloddråper hadde piplet frem og størknet. Det var som å stryke fingrene over bark. Leggene og lårene mine var like oppskrapet. Jeg trakk av meg T-skjorten, rispene gikk i kryss og tvers over magen.
Jeg hadde ikke drømt noe i natt, knapt sovet. Hendene mine skalv da jeg satt over vann til kaffe. Det hadde ikke vært noen stemmer i natt, ingen bilder. Føttene mine var rene, jeg hadde ikke gått i søvne. Jo mer jeg prøvde å finne en naturlig forklaring, jo mer plaget huden meg. Den klødde så jeg nesten ikke klarte tenke. Jeg prøvde fortelle meg selv at det var fordi sårene grodde, men det føltes mer ut som huden strakk seg, gjorde plass til at jeg skulle vokse, sprakk opp. Og jeg ble bare tørstere og tørstere. Til slutt måtte jeg bort til vannbøtta. Tom. Jeg ville ikke ut, men jeg kunne ikke vente, tørsten var desperat.
Jeg tok med bøtta, stakk føttene i skoene, og med øynene stivt festet på bakken, som om jeg var redd for blikkontakt, skyndet jeg meg nedover mot elven.
Vannet rant klart og kaldt over steinbunnen, og jeg hadde ikke tålmodighet til å gå tilbake, så jeg la meg på magen og drakk til det verket i tennene. Kløingen ga seg.
Med et sukk rullet jeg over på ryggen. Fri for ubehaget, ble jeg oppmerksom på en ny følelse. Jeg var helt klart ikke alene her ute. Men jeg var heller ikke en inntrenger. Jeg pustet ikke gjennom håret, og drakk ikke med tærne, men jeg var ikke så annerledes heller. Ikke her jeg lå med oppsprukket hud og sevje som rant langsomt gjennom årene. Jeg greide ikke skille mellom hva som var meg, og hva som var skogen, men ulikt sist, visste jeg at jeg var noe, selv om jeg var en del av alt det andre.
Ikke lenger redd, bar jeg bøtta tilbake og begynte å pakke en sekk. Hvis krafsende greiner skulle holde meg våken i natt, ville jeg se dem.
Ingen greiner holdt meg igjen, ingen røtter spente bein. Jeg gikk ikke fort, men det var tungt å gå likevel. Til slutt rullet jeg ut teppene, spiste, og la meg til å sove.
Jeg våknet av at jeg var gjennomvåt. Med hakkende tenner og panneluggen i øynene, krøp jeg sammen inntil en stamme og ventet på at det skulle lysne. Men regnet ga seg ikke, og sakte mistet jeg følelse i fingrene og tærne. Jeg måtte tilbake til hytta og peisen. Med tak rundt en lav grein, halte jeg meg opp på beina. Prøvde å puste sakte, beholde roen.
Men hvilke retning skulle jeg gå? Skogen var like svart enten jeg hadde øynene åpne eller lukket. Men håndflaten mot sleip bark, sank jeg ned på kne, og lente hodet mot stammen. Jeg kom til å dø her ute, bli tatt opp av trærne, leve videre for alltid, blant dem.
Jeg lå naken i sengen, pakket inn i tre dyner og to pledd. Kanskje båten hadde blåst på land. Nei, jeg var fortsatt i hytta, i skogen. Trærne var stille. Jeg trakk av meg dynene, huden min var helt glatt. Hadde jeg drømt alt?
Ved kjøkkenbenken lå haugen med våte klær og sekken jeg hadde hatt med.
Jeg gjorde det eneste jeg kunne her ute, når jeg ikke hadde noen å diskutere med. Jeg skrev i notatboka, ute på trammen, med et pledd over skuldrene og en rykende kopp kaffe ved siden av meg.
Jeg vet ikke hvor lenge jeg hadde stirret åndesløs mot trærne, da jeg hørte lyden av en bilmotor.
Like etter humpet en støvete Mercedes opp til hytta. Ut hoppet August. Han så yngre ut her ute, enn på bildet i avisen. Ren, velstelt, nesten som om han var laget av plastikk. Han luktet ikke noe heller, da han kom bort til meg på trammen. Det var som om det skjedde så mye på en gang, så fort, at jeg ikke hang med.
Han rakk frem hånda etter boka. Jeg ga ham den. Fingrene hans bladde tre sider tilbake, til han så dagens dato, før han nikket og holdt den inntil brystet.
«Er du sulten?» Selv stemmen hans var kvikk.
Jeg nikket.
«Jeg skal lage noe til oss.» Han forsvant inn.
Jeg lot alt synke inn. Jeg var ferdig, kunne dra hjem. Men ferdig med hva? Hjem til hva? Og hva var det jeg etterlot meg her?
Han så på meg over bordet. «Så, hvordan har det vært?»
Jeg klødde meg i håret, ristet på hodet, børstet vekk barnålene som ramlet ned.
«Det var det jeg trodde, håpet.» Stemmen hans var ivrig.
«Håpet? Hva mener du?»
«Nei, si det. La meg heller spørre deg om en ting. Hva syns du om skogen her ute?»
Jeg trakk på skuldrene, men blikket hans var innstendig. Det var noe han trengte å høre.
«Skogen lever.»
Han nikket for å få meg til å fortsette.
«Den er en del av meg. Jeg vet ikke. Den snakker. Ikke med ord, jeg er ikke gal.»
Han lo. «Hvis ikke du er det, så er ikke jeg det heller.» Lettelsen i latteren hans forklarte en hel del. Tre millioner var mye å betale for en mental helsesjekk.
«Men hvorfor meg?» Jeg satt blikket i ham. «Det må ha vært vanvittig mange som ville vinne de pengene.»
«Ta det med ro, pengene er dine. Og det var ingen andre. Bare du fikk annonsen. Det måtte være deg.»
«Fordi jeg ikke har noen å fortelle det til?»
«Det var en bonus. Landets rikeste kan ikke ha rykter gående om at han er gal, men nei, ikke derfor. Det var farfaren din som bygde hytta.»
«Men farfar døde ung.»
«Nei, farfaren din forsvant ung. Han forsvant her ute. Stemmer det for deg, som for meg, at du aldri følte deg alene her ute?»
Jeg nikket og sank tilbake i stolen. Jeg hadde aldri følt meg så lite alene som da jeg trodde jeg var en del av skogen. Selv om jeg holdt på å dø av frykt.
August rev meg tilbake. «Så, hva skal du bruke pengene på?»
Jeg trakk inn duften av våt jord og barnåler. «Hvor mye skal du ha for hytta?»